Monarksommerfugl er en stor, gyllenoransje sommerfugl med svarte årer og en svart kant med hvite flekker. Den er hjemmehørende i Nord-Amerika, berømt for sine lange vandringer, og kommer bare til Europa som sjelden gjest.
Nesten overalt der vertsplantene silkeurt vokser, blant annet på dyrket mark, i hager og langs veier; overvintrer i skjermet skog.
Kjennetegn
Vingespenn 89–102 mm. Oversiden er gyllenoransje med svarte årer og en bred svart kant med to rader små hvite flekker; framvingespissen har noen oransje flekker. Undersiden er nesten lik, men vingespissene er gulbrune. Hannen har en liten svart duftflekk på en åre på hver bakvinge og tynnere årer; hunnen er mørkere med tykkere svarte årer.
Lignende arter
I Nord-Amerika ligner Limenitis archippus (viceroy), men den er merkbart mindre og har en ekstra svart strek på tvers av hver bakvinge.
Biologi
Larvene lever bare på silkeurter (Asclepias), for eksempel rosesilkeurt (Asclepias syriaca), og lagrer giftstoffer som gjør sommerfuglen uspiselig. Larven er stripet i hvitt, gult og svart, og den lysegrønne puppen har gylne prikker. Sommerfuglen kan utvikle seg fra egg til voksen på bare 25 dager i varmt vær. Bestandene i Nord-Amerika vandrer tusenvis av kilometer sørover om høsten og vender tilbake over flere generasjoner om våren. Sterke flygere krysser av og til Atlanterhavet.
Opplysninger per land
Beskrivelsen over gjelder i alle land. Status, flygetid og utbredelse gjelder bare for det valgte landet.
Status i dette landetStreifer: en svært sjelden innvandrer, under 500 funnNA (Ikke egnet)23 registrerte funn
Funn per måned
Jjanuar: 0
Ffebruar: 0
Mmars: 0
Aapril: 0
Mmai: 0
Jjuni: 3
Jjuli: 5
Aaugust: 6
Sseptember: 3
Ooktober: 6
Nnovember: 0
Ddesember: 0
Registrerte funn i Storbritannia fordelt på årets måneder.
Flygetid
Det er registrert observasjoner fra mars til november med en topp i september og oktober. Den kan ikke overleve den britiske vinteren.
Utbredelse
Den største sommerfuglen som sees på De britiske øyer og en av de sjeldneste trekkgjestene, registrert i hele Storbritannia og Nord-Irland med en opphopning av observasjoner i sørvest, særlig Cornwall og Scillyøyene. Første gang registrert i 1876 ved Neath i Sør-Wales; totalt finnes det under 500 funn fra De britiske øyer, blant dem omtrent 40 individer fanget i 1933.