Kjennetegn
Vingespenn 26–32 mm. Oversiden er svartbrun med tynne halefjer, nederst på bakvingene. Hannen har en liten, oval, lysgrå doftfjellsflak i diskcellen, og hunnen en liten, gulrød flekk ved bakvingens bakkant. Undersiden er lysere brun med en tynn, hvit tværlinje som på bakvingen danner et W; bakvingen har et gulrødt utkantsbånd som begrenses innover av en svart, bølgende linje. Den hvite tværlinjen er mer sammenhengende enn hos busk- og Satyrium ilicis.
Lignende arter
Ligner Satyrium pruni (Satyrium pruni) og Satyrium ilicis (S. ilicis), men Almestjertvinge, den hvite tværlinjen på undersiden, er mer sammenhengende uten tydelige avbrudd.
Utbredelse
I Sverige er arten en utpreget lavlandsart, særlig langs kysten og ved nordgrensen nær Vänern, Hjälmaren, Mälaren og tilgrensende vannsystemer. Den er påvist lengst nord i sørligste Dalarna og Hälsingland. I Norge finnes den fra Vest-Agder til Oslofjorden; i Danmark er den utbredt unntatt i vestlige Jylland, og i Finland bare i Åbo og Helsingfors. Verdensutbredelsen har to tyngdepunkter: Europa og Tyrkia med østgrense i Ural, samt den østlige palearktiske regionen til Japan.
Biologi
Vertstrærne er almer, først og fremst alm. Larven overvintrer ferdig utviklet inne i egget og klekkes ved knoppsprett. Larveutviklingen tar 7–10 uker og puppestadiet 2–4 uker. Hannene samles til paringslek i tretoppene og gnir bakvingene mot hverandre. Da beveger de hvittippede halene seg og leder fugler til å angripe feil ende av sommerfuglen. Arten får hovedsakelig næring fra bladlusenes honningdugg. Almesyke er en alvorlig trussel, fordi bare større trær blomstrer, og disse er mest utsatte.