Artsguide · Sverige
Blåvinger, gullvinger og stjertvinger · Sverige

Satyrium pruni

Satyrium pruni

Satyrium pruni er en slånbundet, raskvingsart som har utvidet seg nordover fra slutten av 1990-talene i Sverige. Hannene samler seg gjerne i grupper i tett slånbuskvegetasjon for paringslek.

Status i dette landetLivskraftig i SverigeLC (Livskraftig)
Satyrium pruni
Foto: peterichman · CC BY-SA 2.0

Flygetid

Flyger fra tredje uken i juni til begynnelsen av juli, med kjøligere somre frem til midten av juli.

Leveområde

Varme, vindbeskytt større områder, hagmarker, nyryddede ynglingsområder i skogslandskap og langs sørvendte løvskogskråler; på Öland i hekker mellom mindre tidligere dyrkingsområder.

Kjennetegn

Vingspenn 30–35 mm. Oversiden er mørkebrun med et smalt haleutspring på bakvingen; hannen har en lys grå duftfjælsflekk i diskcellen og et avbrutt, diffust utkantsbånd av gulrøde flekker nederst på bakvingen, hunnen har et utkantsbånd av gulrøde flekker på begge vingpar. Undersiden er gulaktig brun med en tverrlinje av avbrutte, hvite streker og et gulrødt utkantsbånd som innover kantas av svarte prikker med tynn, hvit innramming.

Lignende arter

Likner Satyrium ilicis (Satyrium ilicis) og Almestjertvinge (S. w-album); Satyrium ilicis har en mindre utbredt oransje teikning på bakvingens underside uten innramming av distinkte svarte kantlinjer og runde prikkar.

Utbredelse

Fra Sverige i Skåne og Blekinge til Öland og øst Småland, hvor den i dag har sitt viktigste område; siden slutten av 1990-talene har den utvidet seg nordover til Östergötland. Danmark er nå sannsynligvis forsvunnet. Utbredelsen strekker seg fra nordlige Spania gjennom Europa og Sibir til Altaj, Mongolia, Amurområdet, Japan og Korea.

Biologi

Den viktigste vertsomheten er slåpetorn (Prunus spinosa). Overvintringen skjer som en fullvoksen larve i egget, og den nyklekkede larven gnager seg tidlig på våren inn i en sprekkende bladknopp. Veksten tar fire til elleve uker, og forpuppingen skjer mot en kvist; puppan ligner fugleskitt. Populasjonene er vanligvis individfattige, og arten overses lett. Honingsagg fra bladlus er sannsynligvis den viktigste næringsressursen.