Kjennetegn
Vingspenn 30–35 mm. Oversiden er mørkebrun med et smalt haleutspring på bakvingen; hannen har en lys grå duftfjælsflekk i diskcellen og et avbrutt, diffust utkantsbånd av gulrøde flekker nederst på bakvingen, hunnen har et utkantsbånd av gulrøde flekker på begge vingpar. Undersiden er gulaktig brun med en tverrlinje av avbrutte, hvite streker og et gulrødt utkantsbånd som innover kantas av svarte prikker med tynn, hvit innramming.
Lignende arter
Likner Satyrium ilicis (Satyrium ilicis) og Almestjertvinge (S. w-album); Satyrium ilicis har en mindre utbredt oransje teikning på bakvingens underside uten innramming av distinkte svarte kantlinjer og runde prikkar.
Utbredelse
Fra Sverige i Skåne og Blekinge til Öland og øst Småland, hvor den i dag har sitt viktigste område; siden slutten av 1990-talene har den utvidet seg nordover til Östergötland. Danmark er nå sannsynligvis forsvunnet. Utbredelsen strekker seg fra nordlige Spania gjennom Europa og Sibir til Altaj, Mongolia, Amurområdet, Japan og Korea.
Biologi
Den viktigste vertsomheten er slåpetorn (Prunus spinosa). Overvintringen skjer som en fullvoksen larve i egget, og den nyklekkede larven gnager seg tidlig på våren inn i en sprekkende bladknopp. Veksten tar fire til elleve uker, og forpuppingen skjer mot en kvist; puppan ligner fugleskitt. Populasjonene er vanligvis individfattige, og arten overses lett. Honingsagg fra bladlus er sannsynligvis den viktigste næringsressursen.