Artsguide · Sverige
Nymfevinger · Sverige

Nornens ringvinge

Oeneis norna

Nornens ringvinge er en variabel fjell-sommerfugl som er knyttet til åpne storsjører i bjørkeområdet. Den er lokalt relativt vanlig langs fjellkjeden.

Status i dette landetVanlig i SverigeLC (Livskraftig)
Nornens ringvinge
Foto: Alpsdake · CC BY-SA 4.0

Flygetid

Flygtiden starter omtrent samtidig med at bjørken får løv, fra midten av juni til begynnelsen av juli, og varer i 2–3 uker.

Leveområde

Fjelltraktenes åpne starrkjerr i bjørkregionen, helst i svakt skrående terreng som er konstant vått, men med begrenset oversvømmingsrisiko; kjerrene omgis ofte av vier eller dværgbjørk. Også våte partier i fjellskråninger og langs bekker over tregrensen; lengst i nord også tørrere fjellhei med små starrflatter.

Kjennetegn

Vingspenn 38–58 mm. Hannen har spissere framvinger og vanligvis færre øyeflekker enn hunnen, som er større og mer rundvinget. Vanligvis er det 2–3 øyeflekker på framvingen og 1–2 på bakvingen, men variasjonen omfatter 0–5 respektivt 0–4. Grunnfargen er normalt blekt gulbrun med brede, av mørkere vingribber delte tverrlinjer; variasjonen strekker seg fra ensfarget mørkebrun til ensfarget okergul. Bakvingens underside ligner Tundraringvinge, men den i flekker oppløste mørkere sømlinjen mangler vanligvis.

Lignende arter

Bakvingens underside ligner Tundraringvinge (Oeneis bore); hannene skildres best på genitaliene. For resten finnes det ingen artsblanding som er beskrevet i de undersøkte kildene.

Utbredelse

Forekommer lokalt temmelig utbredt fra høye fjellområder som Jotunheimen, Norge, og gjennom hele fjellkjeden; Sverige fra Härjedalen i nord. Sjelden funnet i lavere strøk ned til 66°N. Verdensspredningen omfatter isolerte økosystemer fra Fennoskandia og Kolahalvøen, til Yamalhalvøen, samt fjellområder i Ural, Altaj, Sajan, Bajkal, nordre Mongolia og Japan. Befolkningsutviklingen vurderes å være stabil i Europa.

Biologi

Kunnskapen om utvecklingsstegen er begrenset. Oppfostrede larver levde fram til den første overvintringen på smalbuede stjernarter; larven overvintrer sannsynligvis første gang som liten, og en gang til som voksen. Hannene bruker både patruljering og stasjonær observasjon i jakten på ulvskjells-hunner, og velger gjerne døde bjørker som utkikkspunkter. Fjellommer er svært sky og vanskelige å finne når de har landet, fordi underside av bakvingen er svært godt kamuflert. Hunnene lever lenger enn hannene og besøker blomster, men i mindre grad enn andre dagfeller på fjellet.