Kjennetegn
Vingspenn 30–50 mm; hunnens framvinger er rundere. Framvingens overside er nesten ensfarget i varierende mørkhetsgrad, vanligvis gråaktig okergul og uten tydelig tverrband. Bakvingene er mer grå med et lysere grågul tverrband som strekker seg ut til ytterkanten. Øyeflekker mangler helt – på deres plass finnes det bare lyse flekker. Bakvingens underside er flekkete med et bredt tverrband med tettere mørk flekkhet, og vingene framtrer som fine hvite streker.
Lignende arter
Hanene skilles fra Nornens ringvinge (Oeneis norna) gjennom genitalene: Tundraringvinge har en forsinkende del på klaffene. For øvrig finnes det ingen forvekslingsarter beskrevet i de undersøkte kildene.
Utbredelse
I Norden hører arten hjemme på Nordkalotten. I Sverige finnes den bare i de nordligste områdene: Torne lappmark fra fjellene på begge sider av Torne träsk til Pältsan og Tuipal, samt funn på flygesandfeltene i Pulsujärvi. I Nord-Finland finnes den i lavfjell og på tørre furumoer ned til 67°N, og i Norge i vestlige og østlige Finnmark. Verdensutbredelsen strekker seg fra Fennoskandia og Kolahalvøya gjennom Polarsibir til Beringstredet og videre fra Alaska til Labrador. Arten er rødlistet som sterkt truet i Europa og innenfor EU.
Biologi
Den eneste sikkert registrerte vertsplanten er sauesvingel. Eggene legges trolig spredt enkeltvis, og eggutviklingen tar 12–14 døgn. Larvene vokser svært langsomt og overvintrer sannsynligvis to ganger: først som små larver og deretter like under sanden mellom røttene av en sauesvingeltue. Etter overvintringen forpupper de seg i mai uten spinn; puppestadiet varer 5–6 uker. Hannene patruljerer og forsvarer territorier, i varme somre gjerne på lavere fjelltopper der de samles for å finne partnere. Hunnene lever lenger og besøker blomster flittig. Arten er i perioder hardt rammet av parasitoider.