Kjennetegn
Vingespenn 36–42 mm; hunnen er litt større, og har ofte blekere flekker utover. Vingene på oversiden er sammetsvarme med brun farge og små lyse flekker som ikke danner noe mønster; hannens flekker er ensfarget brunrøde, og hunnens mer brungule. De sikreste kjennetegn finnes på bakvingens underside: det brune tverrbåndet i det ytre mellomfeltet er kraftigere mørkskuggert ved innerkanten, og båndets brune celler har en svart flekk som inntil omgis av en lys aura. Sømfeltet er svovelgult.
Lignende arter
Kan forveksles med enkelte former av Marimjellerutevinge (Melitaea athalia) og veronikanetfjærill (M. britomartis). Veronikanetfjærillen er imidlertid sannsynligvis utrydd fra Sverige.
Utbredelse
Har tidligere funnet sted i store deler av det sørlige og midterste Sverige, opp til midt i Nord-Norge; har nå forsvunnet fra flere områder, og antallet lokaler har minket betydelig. I Norge i det østlige Sørlandet og det sørligste Østlandet, og innerst i noen av fjordene. I Danmark var den utrydd, men er blitt introdusert igjen med individer fra Skåne. Verdensspredningen er fordelt på mange isolerte områder fra Europa, gjennom Sibirien til Japan og Korea.
Biologi
I Norden er arten helt knyttet til vendelrotarter: på fastlandet hovedsakelig Valeriana sambucifolia, på Öland småvendelrot. Hunnen legger omtrent 100 egg i et regelmessig lag på undersiden av soleksponerte blader. Nyklekte larver lever nokså ubeskyttet på bladets underside; senere spinner de et spinn. Etter 3–4 uker forbereder larvene i tredje–fjerde larvestadium seg på overvintring i sammenrullede tørre blader. Etter overvintringen lever larvene enkeltvis. I Bergslagen går halvparten av et larvekull inn i en ny diapause og blir sommerfugler først den påfølgende sommeren. Forpuppingen skjer lavt i urtevegetasjonen, og sommerfuglene klekkes etter 2–3 uker.