Artsguide · Sverige
Nymfevinger · Sverige

Fjellringvinge

Erebia pandrose

Fjellringvinge er en robust art fra høye fjell, med mørkebrune vinger og kamuflasjonsfarget underside på bakvingen. Den flyr på fjellhei og i fjellbjørkeskog, fra Dalarna til Treriksröset.

Status i dette landetVanlig i SverigeLC (Livskraftig)
Fjellringvinge
Foto: (c) Julia Moning, some rights reserved (CC BY) · CC BY 4.0

Flygetid

Kläckningen begynner vanligvis i tredje uken i juni til første uken i juli. Enkelte individer kan finnes frem til begynnelsen av august, spesielt i fjellområder med mange snølegg.

Leveområde

Fjellområder i nærheten av fjellbjørkmark, ned til barskogsgrensen; hovedsakelig fuktigere grunn, hvor myrstreker varierer med tørrere fjellhei, samt friske enger i fjellbjørkmark. Kan ofte finnes som eneste art i områder med mye nedbør.

Kjennetegn

Vingspenn 31–50 mm, og kjønnene er like. Vingens overside er mørkt brun, noen ganger noe lysere gråbrun. Framvingen har et bredt, brunaktig rødt tverrbånd med 3–4 små øyepunkter, mens bakvingen kan ha eller helt mangle 1–4 øyepunkter med brunrøde ringer. Bakvingens underside er fint flekket i aske grått eller brunt, med et bølget, svartkantet midtbånd. Arten varierer geografisk: størst og mest dekorert i sørvest, minst og mest ensfarget lengst i nord.

Lignende arter

Ingen forvekslingsarter er beskrevet i de undersøkte kildene.

Utbredelse

Forekommer i hele fjellkjeden; i Sverige fra de sørligste fjellene i Dalarna til Treriksrøset, og nord for polarsirkelen også nedenfor fjellene. I Norge finnes den fra sørlige Agder til Nordkapp. Ellers i verden finnes isolerte fjellbestander i Pyreneene, Alpene, Karpatene, Midt-Italia og det sørlige Balkan, samt fra Skandinavia til Kolahalvøya og i Asia fra Altaj til nordlige Mongolia.

Biologi

Fuglene er aktive i godt vær fra tidlig morgen og besøker hovedsakelig blomster om ettermiddagen. Hannene patruljerer leveområdet i jakten på paringsvillige hunner, og paringen finner sted på bakken. Eggene legges spredt, ett og ett. Larvene lever av gress; i Nord-Norge har de blitt funnet i nærheten av sauesvingel, som antas være en av vertsplantene, og eldre litteratur nevner arter av grøe og svingel. Arten er mer hardfør mot dyp snødekke enn de fleste andre dagfuger.